Äntligen…

bookmark

En kveld om nobelprisvinner Tomas Tranströmer

tirsdag 1. november 2011, kl. 19:00

Sal: Amalie Skram

Arrangør: Litteraturhuset

Inngang: Gratis

[Stockholm, år 2000]
«Äntligen!» Ropet gjaller ut i den ærbødige stillheten. De Aderton rykker til i munnviken. Slikt gjør man bare ikke på Sveriges nest mest høytidelige dag – selve bekjentgjøringen av nobelprisvinneren i litteratur. Skuespilleren og journalisten Gert Fylking var mannen bak stuntet, og utropet ble tolket som en ironisk kommentar til stadige tildelinger til forfattere folk ikke har hørt om.

Vi snakker om den viktigste litteraturutmerkelsen i verden, både hva gjelder anseelse og pengebeløp. Ifølge Nobels testamente skal prisen gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». I år gikk prisen til den svenske poeten Tomas Tranströmer, og dermed var det kanskje mer ektefølt enn vanlig når noen ropte «äntligen!» fra et sted i salen. Valget av Tranströmer vakte uansett stor og varm applaus blant de frammøtte pressefolkene.

– Tranströmer har vært i bildet lenge, og han har vært nominert i mange år på rad. Han er en av verdens største poeter, sier sekretær for Svenska Akademien, Peter Englund. I begrunnelsen heter det blant annet at Tranströmer «i fortettede, gjennomlyste bilder gir oss ny tilgang til det virkelige». Tranströmer er født i 1931 og utdannet psykolog ved Stockholms universitet. Han debuterte med diktsamlingen «17 dikter» i 1954, og har siden oppnådd vid anerkjennelse, med oversettelse til et femtitalls språk.

Til Litteraturhuset denne kvelden kommer blant andre Marie Lundquist for å snakke om Tranströmers prosadikt, "Svar på brev" fra samlingen Det vilda torget, og Espen Stueland, som vil lese et originalskrevet essay om Tranströmer. Skuespiller Ane Dahl Torp leser, mens pianist Edmundas Lapenas vil stå for musikalske innslag i Tranströmers fotspor.

[tilbake til Stockholm]
Hvordan gikk det så med Gert Fylking? Etter at han gjentok fornærmelsen i 2002, inviterte daværende ständige sekreteraren Horace Engdahl oppvigleren på en bedre lunsj og satte skapet på plass. Nå roper han ikke lenger, men andre har overtatt arven, og seremonien forstyrres sporadisk av spontane brøl.