Finnes det et «nytt norsk vi» som vi alle har plass i? Hvordan kan vi sikre de oppvoksende generasjonene av norsk ungdom med somalisk, pakistansk, etiopisk og afghansk bakgrunn en opplevelse av tilhørighet, og hva er risikoen hvis vi mislykkes? Hva skiller vellykket inkludering fra opptøyene vi har sett i Paris?