Forfatternes klima-appellFoto: Oda Berby (Lunde) og Celina Øyer (Sverdrup-Thygeson)

15. oktober 2021

Forfatterappeller for klima og natur

Maja Lunde, Lars Petter Sveen, Kristine Næss, Simon Stranger og Anne Sverdrup-Thygeson appeller til den nye regjeringen

I august gikk forfatteroppropet for naturen runden, og signaturlisten rommet til slutt 33 av Norges største forfatterstemmer. De skrev alle under for å gjøre stortingsvalget til et klima- og naturvalg.

Litteraturhuset inviterte et utvalg av oppropets underskrivere til å holde en appell til den nye regjeringen. Appellene ble holdt på Litteraturhuset onsdag 13.10.2021.

Her kan du lese alle appellene, om du ikke fikk de med deg da, eller ønsker å høre dem igjen.

 

 

Maja Lunde

Kjære stortingspolitikere, kjære ministre, og ikke minst kjære alle dere som jobber i apparatet bak politikerne: strateger, rådgivere, taleskrivere og spinndoktorer.

Vi forfattere har noe felles med dere. Vi arbeider alle med ord. Og vi forstår betydningen av ord. Denne appellen går derfor fra en ordsmed til en annen.

Mennesket er den eneste arten på jorda med evne til abstrakt kommunikasjon. Vår evne til å fortelle historier, og dermed også leve oss inn i andres liv, livene til både vår egen og andre arter, er kanskje vår aller fineste egenskap.

God politikk er empatisk, gjennom politiske systemer tar vi vare på våre svakeste, av alle arter. Empatisk politikk starter med et empatisk språk.

Filosofen Arne Næss skriver følgende om naturens egenverdi: «Det jeg står for er en vidstrakt hjertelighet. En hjertelighet som er vidstrakt nok til å favne ikke bare alle medmenneskene, men alle medskapningene. En hjertelighet som føler slektskap med alt liv»

Klima fikk stor plass i årets valgkamp. Ordet ble nevnt i annenhver setning. Men hvor ble det av ordet natur?

Dette vet vi: Jordkloden, den eneste vi har, står ovenfor en naturkrise, en sjette masseutryddelse. En million arter er truet, mennesket er i ferd med å slite vekk grunnlaget for sin egen eksistens, vi lever på naturens skuldre, skriver biolog Anne Sverdup-Thygeson. Og vi vet at bare gjennom å redde vill natur, og legge til rette for vill natur, kan vi også redde klimaet.

Ord er viktige. Og det burde mektige mennesker, som vår nye statsminister, vite. Det er ikke sikkert du tenker på det, Støre, men når du velger ordet klimakrise, i stedet for å snakke om klima- og naturkrise, da glemmer du samtidig selve livsgrunnlaget vårt. Og du glemmer det faktum at natur- og klimakrisen er uløselig knyttet sammen.

Kjære gårdbruker Vedum, kjære skiløper Støre, dere har begge kjærlighet til naturen, det føler jeg meg trygg på. Men hvorfor hører vi så sjelden om denne kjærligheten?

Dere politikere har gjennom årets valgkamp som vanlig fortalt anekdoter, dere har snakket om mennesker dere har truffet, vernepleieren Peder, oljearbeideren Kjersti, pensjonisten Lars, og om utfordringer disse menneskene har. Dere forsøker, gjennom fortellingene, å vekke empatien vår, innlevelsen. Til andre mennesker. Men dere forsøker sjelden å vekke innlevelsen for andre arter enn vår egen.

Å snakke med kjærlighet om naturen burde være enkelt i Norge, hvor de aller fleste av oss har et tydelig definert forhold til nettopp vår naturkjærlighet.

Å snakke om at vi har etiske og moralske forpliktelser til å ta vare på naturen rundt oss, burde heller ikke være vanskelig. Selv om det å være moralsk, av enkelte oppfattes som å være irriterende politisk korrekt. Med fare for å være irriterende, vi jeg påstå følgende: Vi mennesker er den sterkeste arten på denne jord, i den styrken ligger et enormt ansvar.

Kjære politikere, taleskrivere og spinndoktorer. Jeg har to oppfordringer til dere. For det første, si ordet natur ofte. Ordet naturkrise bør brukes minst like hyppig som klimakrise.

For det andre, snakk om naturens egenverdi, vis oss at dere bryr dere. ‘Vanlige folk’, det er favorittordene deres. Gjennom bruken av ordene ‘vanlige folk’, signaliserer dere at dere tenker på dem som har mindre ressurser enn dere. Jeg ønsker meg at dere utvider til å snakke om ALLE levende vesener. At dere utvider fra å snakke om deres medmennesker til deres medskapninger. Vi mennesker er uløselig knyttet til naturen rundt oss. Det bør være overbygningen for all politikk.

Hvorfor er dette så viktig? Hva oppnår vi gjennom å vekke vår empati for andre arter enn vår egen, det Arne Næss kaller en vidstrakt hjertelighet? Mye. Blant annet dette: Vi forstår hvilket vidunder planeten vår er, vi forstår at vi tåler noen praktiske endringer for å bevare denne store helheten, som er bygget opp av uendelig mange ulike byggeklosser, og hvor alt henger sammen med alt. Vi forstår hvorfor vi må gi naturen plass, og hvorfor vi kanskje må ofre noe. Vi blir endringsvillige, vi blir nysgjerrige, vi blir modige, og vi blir kanskje også stolte av hva vi kan få til. Å miste det man elsker gjør vondt. Men å redde det man elsker, det er det motsatte av smerte.

Vi vet at vi må endre oss selv og samfunnet vårt, vi vet at det må gå fryktelig fort. Endringen starter med holdningene våre. Den starter med ord.

Kjære rådgiver, kjære taleskriver, kjære politiker. Neste gang du skal skrive en politisk tekst, gå en tur i skogen først, opp i fjellet, eller langs sjøen. Stans. Tenk at for et øyeblikk skal ikke naturen være der for deg som et matfat eller treningsstudio, men at du skal være der for naturen. Lytt, lukt, se. Kan du navnet på alle de artene du omgir deg med? Har du et personlig forhold til dem? Vil du bevare det du ser rundt deg?  Finner du plass til å kjenne på empati for andre arter. I så fall: ta naturen med deg inn i teksten, inn i språket ditt, inn i ordene.

 

 

Lars Petter Sveen

Når vi snakkar om klima- og naturkrisa, bruker vi sterke ord.

Vi bruker sterke bilde.

Vi viser sterke bilde, frå heile verda.

Sist sommar var nyheitsbilde fylt av flaum, tørke og skogbrann.

Det var som om vi levde i dei første 10 sekunda i science-fiction film, når det raskt skal bli forklart kva det er som har skjedd, kvifor jorda er blitt ei audemark eller eit globalt anarki.

I dei 10 sekunda stod vi.

Slik kjennes det.

Og når det kjennes slik, så er språket vi bruker så prega av hastverk, av at det ikkje er tid til anna enn oss mot dei, at det ikkje er plass til nyansane vi ellers legg i språket vårt.

Det er ikkje plass til å invitere alle inn.

Da er det lett å ikkje føle seg verdig.

Da er det lett å føle at den eigentlege krisa, er at ein sjølv blir borte.

 

Eg veit ikkje heilt kva eg skal seie når vi snakkar om klima- og naturkrisa.

Men eg har begynt å lytte meir.

Og eg har lagt merke til at barna mine snakkar mykje om klima- og naturkrisa.

Både barna mine, den eldste er nettopp konfirmert, den yngste går i andre klasse, og vennane deira.

Dei opnar avisene, går inn på nettet, høyrer på radioen og ser på tv, og dei vil snakke om alt dei les, høyrer og ser.

For dei ser løysingar.

Dei ser at det enno ikkje er for seint.

14-åringen min har sett noko som var utenkeleg da eg var 14 år:

Ein ung miljøvernminister frå Høyre som er genuint oppteken av klimakampen.

Han har sett ein pandemi som har vist at verden kan når verden vil.

Han skjønner berre ikkje kvifor ikkje meir blir gjort.

 

Det er noko som skjer når barna sit der og seier det rett ut: Det er vi som skal vokse opp på denne kloden.

Og for første gong har eg begynt å tenke på alt som vil vere annleis når eg blir gammal, og dei blir vaksne.

Eg har tatt for gitt at alt vil vere slik det har vore.

Det har alltid gitt meg ein ro når eg går i skogen eller på fjellet.

Dette vil vere her, sjølv når eg blir borte.

Denne sanninga blir rokka ved no.

Barna mine vil arve ei verd, ei klode, ein skog, ei blomstereng, eit skogsvann, ein fjord, eit hav, som kan vere heilt annleis enn kva eg har levd med.

 

Eg har vore heilt nord i Tanzania, stått i Ngorogoro-krateret saman med barna mine og sett eit neshorn, og eg visste: Dette dyret.

Denne skapningen kan bli borte.

Barna mine stod der ved sida av meg og såg eit neshorn.

Og vi visste: Neshornet kan bli utrydda, det kan bli borte.

 

Men i haust kom sønnen min på 9 år og sa til meg:

Dei har gitt ein pris til dei som heiser neshorn opp ned.

Han sa: Dei jobbar med å finne løysingar for å ta vare på neshorna.

Han sa: Den beste måten å fly neshorn til trygge område på, er at dei heng opp ned frå under helikopteret.

 

Når eg snakkar om klima- og naturkrisa, veit eg ikkje kva eg skal seie.

Når eg snakkar om klima- og naturkrisa, så tenkjer eg at kunsten kjem til kort.

Politikken trengs.

Men kunsten kan gi mot.

Ikkje håp, men mot.

Og vi treng mot, vi treng handlekraft.

Politikarane våre treng mot.

Mot til å snakke om klima- og naturkrisa.

Mot til å bruke eit språk der det ikkje er oss mot dei.

Mot til å bruke eit språk der alle blir invitert inn.

 

Det finnes løysingar.

Det er enno ikkje for seint.

 

 

Kristine Næss

Snakk sant!

Et av den miljøaktivistiske organisasjonen Extinction Rebellions tre hovedkrav er «Fortell sannheten!» Fortell sannheten om klima- og miljøkrisen. En av Greta Thunbergs oppfordringer til politikere i alle land er. «Lytt til vitenskapen!» Begge deler kan lyde banalt. Det finnes ingen endelig sannhet eller en endelig viten. Det vi vet, og det vi tror, står alltid i forhold til annen tro og annen viten. Og alltid i forhold til en situasjon. Likevel er enkelte ting sikrere og mer sannsynlig enn andre ting. Kunnskap bygger på sannsynlighet og tolkning av fakta. Dere som er politikere innhenter kunnskap fra forskere og miljøbevegelse. Derfor er mange av dere – men ikke alle – enige med både vitenskapens representanter og miljøaktivister i at noen situasjonsbeskrivelser og prognoser for fremtida er sannere enn andre. La oss si at dere deler relevant kunnskap. Men å snakke sant for en politiker handler om mer enn å vise til denne kunnskapen eller å stille den opp som isolerte fakta ved siden av hverandre. Dere må også handle i samsvar med det som sies. Hvis ikke blir ordene usanne. Å snakke sant betegner alltid et forhold mellom ord og handling. Å snakke sant om klima- og miljøkrisen vil si å handle i forhold til relevant kunnskap. Først da blir sannheten operativ, og ikke bare et frittsvevende begrep. Jeg vil be dere som nå skal sitte i regjering og på Storting om å snakke sant på denne måten. Peke på sammenhenger og handle i tråd med dem. Selv om det skaper motstand hos velgerne. Hos pengemakten. I de globale finansmarkedene. Selv om situasjonen er sammensatt og vanskelig å forstå. Selv om forestillinger om hva som er klimavennlig strider mot det forskning og statistikk viser. Dette innebærer for eksempel: Ikke skryt altfor mye av den norske elektriske bilparken. Ikke la diskusjonen handle om karbonavgifter eller ikke, og subsidier på el-biler i Norge eller ikke når sannheten er denne: Det er globalt sett mer forurensende å produsere en el-bil enn å reparere de bensin- og dieselbilene som allerede er produsert og la dem gå sin levetid ut. Utvinningen av metaller til batteriene foregår ved gruvedrift i fattige land og fører til miljøskader. Der, men ikke her. Før eller siden vil imidlertid det som skjer der, treffe oss her. Å la være å påpeke dette, er løgnaktig. Å snakke sant ville være å si: Produksjon og kjøp av elektriske biler får ikke alene det globale utslippet ned. Heller ikke karbonfangst. Det hjelper, men bare dersom en annen grunnleggende betingelse er tilstede: Forbruket må ned. Vi kan ikke ha så mange biler, vi må kjøre mindre, kan ikke skifte ut bilen hvert tredje år, og vi må reparer fossilbilene vi har før vi kjøper nye elektriske.

Jeg vil be dere om å lage nasjonale retningslinjer, lover og regler for strukturelle endringer som innebærer et radikalt lavere forbruk. Dere skal være konkrete. For alt henger sammen med alt, for å sitere en kjent norsk politiker – næringspolitikk, utdanninspolitikk, jordbrukspolitikk, utenrikspolitikk. Moral, solidaritet. Jeg ønsker at dere skal legge føringer. Dere skal endre de økonomiske produksjonsforholdene, hva og hvordan vi eksporterer og importerer.

Dere skal si at vi må skape mer her, og at vi må lære å bruke og å bevare det vi har. Dere skal helt konkret innføre praktiske fag i skolen som lærer barn og unge både lage ting og å reparere. Å kultivere. Lære dem å bruke digital teknologi – ikke bare utsette dem for den.

Dere skal ikke si at det er bedre at et miljøvennlig land som Norge utvinner olje, enn at et annet miljøfiendtlig land der ute gjør det. Det er å lyve. Derimot skal dere si at det ikke er nok å få ned utslippene hjemme.

«At Norge viser seg å være den syvende største eksportøren av CO2-utslipp i verden er alvorlig, og bryter fullstendig med norske politikeres fortelling om Norge som en ansvarlig klimanasjon», sa tidligere leder av Naturvernforbundet Silje Ask Lundberg for noen år siden. Det gjelder fremdeles. Å bruke dette faktumet til å begrunne rask stans i olje og gassutvinning, ville være å snakke sant. Framtiden er nå.

Frasen «den omstillingen vi alle må gjennom», kan brukes til å lyve om det som skal komme. Den rommer nemlig en dobbelthet: Underteksten er at vi skal kunne fortsette som før. Etterpå. Den sier: Vi politikere fikser dere et grønt skifte, og så går det over.  Jeg vil at dere isteden skal si at klimasaken ikke er et forbigående, men et pågående arbeid for å sikre livsgrunnlaget. Så lenge det er mennesker her, vil det være slik.

Dere politikere ble nødt til å erkjenne klima- og miljøkrisen fordi miljøbevegelsen, Thunberg og de unge skolestreikerne samt forskerne grep ordet til rett tid. Det var et momentum. Likevel er måten dere snakker om det på fremdeles løgnaktig. For samtidig sier mange av dere at oljeutvinningen må fases langsomt ut for å redde industriarbeidsplasser. Det står ikke i forhold til det dere samtidig sier dere enig i: At det haster. Vi vet at dere kan regissere for rask omstilling. Vi så det under pandemien. Og hvor var forresten omtanken for arbeidsplasser i forhold til den digitale revolusjon – denne enorme omstillingen vi har måttet tilpasse oss uten å mukke? Arbeidsplasser har forsvunnet, eldre blitt skjøvet ut, barn og unge blitt eksponert for en ukritisk digitalisering. Hvem forteller dem at denne fantastiske teknologien står for en raskt økende forurensing? Og at disse miljøskadene ikke bare kommer fra produksjonen av de mange milliardene med nettbrett, datamaskiner og smarttelefoner, men også skyldes dataene de produserer for at vi skal komme på nettet. Faktisk bruker den globale dataindustrien så mye vann, materialer og energi at den har et økologisk fotavtrykk tre ganger så stort som Storbritannias (Le Monde diplomatique nr. 10, 2021). I denne sammenhengen viser dere en holdning som er mer strategisk i forhold til globale økonomiske interesser enn relevant i forhold til kunnskap om klima og miljø. Det er å ikke snakke sant. Jeg vil be dere ikke undervurdere oss. De dere sier og det dere gjør må henge sammen med det vi vet om virkeligheten, og det vi kjenner på kroppen. Når det regner for mye eller lite, blåser eller snør på feil tidspunkt, når bunnfisken forsvinner – da kjenner vi det gjennom vår egen natur: vi sanser, vi vet. Vi ser ekstremværet utfolde seg på tv, i andre deler av verden, vi vet at dette forstyrrer matproduksjonen, at det i neste instans rammer vårt eget marked, våre egne arbeidsplasser, at klimaflyktningene er underveis.

Jeg vil dere skal si at en holdningsendring hos den enkelte, krever nasjonale bestemmelser som regulerer adferden vår. Dere skal si at den endringen er deres ansvar. Dere skal ikke si at det er opp til den enkelte å leve miljø- og klimavennlig. Det er et både urimelig og umulig krav å oppfylle for å få til endring. Det er dere som må gjøre det mulig for den enkelte. Jeg vil be dere som nå sitter i regjering og på Storting: Ikke fortelle løgnaktige eventyr om klimanasjonen Norge. Legg om økonomien. Få ned forbruket gjennom nasjonale bestemmelser. Verden er en. Handle raskt. Snakk sant.

 

 

Simon Stranger

Utdrag fra en upublisert roman

Den rådende teorien om livet på jorden, er at det bare har oppstått én gang. Det betyr at alt som lever er i familie med hverandre. Alle flyvefisker som plutselig bryter havoverflaten, og bakser bort over bølgene, og alle fugler som flokker seg på himmelen i komplekse, bølgende formasjoner. Alle firfislene som beveger seg oppover trestammer i korte rykk, eller som venter nesten vektløst, opp-ned, i lyset fra forskjellige utelamper i tropene. Alle summende insekter som svermer over stille elver inne i skogene, og fiskene som spreller med halefinnene sine og plutselig fyker ut av vannet. Alle knølhvaler og alle kattunger. Alt som lever stammer fra den samme cellen, fra livets begynnelse, langt nede i dypet av et hav som for lengst er forsvunnet.

Hva var jorden før dette? Et goldt og øde landskap som ingen levende organisme har sett eller sanset. Skarpe fjell av størknet lava. Skyer av gul og giftig gass. Stillhet. Frem for alt, en stor stillhet overalt, og et skvulpende, livløst hav. Men så, i nærheten av en rykende skorstein av gass på havbunnen, gikk forskjellige stoffer sammen i dypet, og dannet et nettverk av molekyler som gjentok seg selv. Det aller første livet. Blindt vokste det frem, og i blinde formerte det seg. Levde i milliarder av år, stille, før noen av cellene begynte å samle seg i grupper.

Ble til maneter, til blekkspruter og sjøgress.

Ble til de første algene som krøp opp i vannkanten, det første sivet og sjøgresset.

Ble til firfisler, fikentrær, fugler og forskjellige aper.

Ble til millioner av forskjellige busker, blomster og spiselige planter.

På et tidspunkt ble vi oss, ble mennesker. Vi begynte å samle ved, knuse skjell, jage dyr og lage klær. Vi begynte å lage våpen, lagde grimaser, lagde senger av gress og hytter av strå og blader. Vi boret hull i skjell og lagde smykker. Vi boret hull i havbunnen og pumpet opp olje. Skoger og bregner som lagret sollys for millioner av år siden, forvandlet til røyk på himmelen.

Vi har endret planeten så mye, at vi har skapt en ny geologisk epoke, antropocen. Før første gang i jordas historie har en art blitt så mektig at den kan forandre klimaet. De andre artene lever på vår, på menneskehetens nåde. Nå må vi vise oss verdige det ansvaret. Vise at vi kan vokse oss ut av barndommen og ungdomstiden. At vi kan innse at vi aldri har vært adskilt fra naturen, men hele tiden en del av den. Nå er tiden inne. Nå.

 

Anne Sverdrup-Thygeson

Kjære nye regjeringsmedlem!

Så heldig du er!

Så heldig du er, som skal styre landet vårt nettopp nå, når vi skal skifte kurs!

Når vi skal vise at Norge tar kunnskapen om naturkrisen og klimakrisen på alvor – og følger den opp med handling.

Så heldig du er, som skal ta beslutninger om arealbruk i en tid da kunnskapsgrunnlaget er så uomtvistelig, så alarmerende tydelig:

For i dag vet vi at verdens natur er i krise. Vi vet at tre fjerdedeler av landområdene på jorda og nesten alt av lavereliggende, produktive områder – der vi tidligere fant den største biologiske rikdommen – er endret av oss. Vi bor på en klode der industrikyllingene veier tre ganger mer enn vekta av alle jordas ville fugler – en klode der en million arter står i fare for å dø ut, i din levetid.

Vi ser at naturødeleggelsen får stadig større kostnader, også økonomisk. Allerede nå taper vi ti prosent av verdensøkonomien, hvert år, på grunn av forringet natur.

Bak disse tallene ligger én åpenbar kjensgjerning: Dette er trender som ikke kan forlenges. Det følger, av en aldeles grunnleggende og parti-uavhengig logikk, at det ikke er mulig med stadig økende ressursbruk og evig vekst på en klode med en gitt mengde ressurser.

Så heldig du er, som skal styre landet i en tid da vi VET hvem vi kan takke for vår velferd, for at vi har mat på bordet, rent vann i springen, medisiner. Jeg tenker verken på politikere eller på høyere makter.

Jeg tenker på det skjulte, tause artsmangfoldet – alle de små, slimete, spirende, skalldekte, mangebeinte, makeløse organismene, som du kan takke for at du lever.

De har nemlig stilt på jobb siden lenge før det første mennesket reiste seg på to, og du og jeg har tatt deres gratistjenester for gitt.

Det kan vi ikke lenger gjøre.  I dag er intensiv arealbruk, flytting av arter, overhøsting og klimaendringer i ferd med å spenne beina på artsmangfoldet, og dermed på naturgodene. Vår framferd sliter vekk selve grunnlaget for vår økonomi, for arbeidsplasser, matsikkerhet, helse og livskvalitet.

Ikke bare er faktagrunnlaget solid og overbevisende, mandatet ditt er også tindrende klart: Norge har forpliktet seg til å reversere tapet av biomangfold innen 2030. FNs naturtoppmøte i Kina, som foregår akkurat nå, slår fast at «we must place nature at the heart of all decision making». Det er for øvrig nesten ordrett det samme som står i Arbeiderpartiets program: «klima og natur må danne rammen rundt resten av politikken».

Så heldig du er, som skal styre landet i en tid da vi VET hva vi må gjøre for å sikre framtiden til generasjonene som kommer etter oss! La meg få foreslå tre steder å starte:

For det første: Husk at klimakrisen og naturkrisen går hånd i hånd og derfor må løses samlet, ved å spille på vinn-vinn løsningene – og de finnes! En av dem heter intakt natur.

Egentlig er intakt natur som et firkløver – den reneste lykkebringer. Lik en ekte grønn firkløver har intakt natur fire sammenkoblede, fantastiske egenskaper:

den sikrer karbonlagre
den bufrer mot flom og skred og andre klimaeffekter
den bevarer Norges rike artsmangfold og
den har alle muligheter intakt for naturopplevelser, funn av nye medisiner eller andre naturgoder

Å sikre intakt natur er ikke spesielt vanskelig. Det er bare å la være å bygge den ned, eller hogge den, mens den ennå finnes. Eller aller helst, verne den.

Skog er et fint sted å starte. Nesten halve landet vårt er skog, og her lever halvparten av rødlisteartene. Visst skal vi drive skogbruk, på en stor del av arealet – samtidig må vi få på plass det vedtatte målet om 10% skogvern, nettopp for å sikre skogens artsmangfold og alle tjenestene det leverer.

For det andre: Vi trenger en gjennomgripende samfunnsendring, sier FNs Naturpanel.

Da nytter det ikke å sminke naturødeleggende vekstpolitikk med grønn glasur, og kalle det bærekraft.

I stedet må du og dine gjøre det enkelt og rimelig å velge natur- og klimariktige alternativer, og tilsvarende dyrt og vanskelig å forringe natur og forverre klimakrisen.

For det tredje: For å løse naturkrisen og klimakrisen kreves kunnskap. Ikke minst kunnskap om biologi og natur. Akkurat slik du trenger kunnskapen til en lege når barnet ditt er sykt, så må det finnes folk med kunnskap om natur og økologi alle steder i forvaltningen der viktige beslutninger om arealbruk skal tas.

Naturen er vår viktigste kapital. De beslutningene om natur og klima som tas på din vakt, vil avgjøre hva slags Norge våre barn og barnebarn får å leve i.

Så heldig du er, som skal være med og lede landet i arbeidet med dette aller viktigste:

Å sikre naturen, selve vårt livsgrunnlag. Det er litt av et ansvar.

 

 

 

Ingen arrangement