[Stockholm, år 2000]
«Äntligen!» Ropet gjaller ut i den ærbødige stillheten. De Aderton rykker til i munnviken. Slikt gjør man bare ikke på Sveriges nest mest høytidelige dag – selve bekjentgjøringen av nobelprisvinneren i litteratur. Skuespilleren og journalisten Gert Fylking var mannen bak stuntet, og utropet ble tolket som en ironisk kommentar til stadige tildelinger til forfattere folk ikke har hørt om.

Vi snakker om den viktigste litteraturutmerkelsen i verden, både hva gjelder anseelse og pengebeløp. Ifølge Nobels testamente skal prisen gå til «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning». I år gikk prisen til den rumenske Herta Müller. Hun flyktet fra Ceausescus regime til Tyskland i 1987 og har vunnet en rekke litterære priser før Nobelprisen i år. Hun skildrer ofte den tyske minoritetsbefolkningen i Romania under diktaturet i sine bøker. "Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over," skrev Karsten Alnæs da han anmeldte hennes roman Hjertedyr i Dagbladet noen år tilbake. 

Til Litteraturhuset denne kvelden kommer den norske forfatteren Stig Sæterbakken (Ikke forlat meg, 2009) for å fortelle om Müllers forfatterskap og språklige orginalitet. Gisken Armand leser fra flere av bøkene. Om du ikke visste noe om årets nobelprisvinner fra før kan du lære noe nytt denne kvelden, og høre om et av vår tids mest interessante og særegne forfatterskap.

[tilbake til Stockholm]
Hvordan gikk det så med Gert Fylking? Etter at han gjentok fornærmelsen i 2002, inviterte daværende ständige sekreteraren Horace Engdahl oppvigleren på en bedre lunsj og satte skapet på plass. Nå roper han ikke lenger, men andre har overtatt arven, og seremonien forstyrres sporadisk av spontane brøl.

Les Herta Müllers foredrag på Lillehammer under Norsk Litteraturfestival i 2007.