helt ærlig, altfor intimt og aldeles inderlig.
– en visning av et utforskingsarbeide.

Alle deler fra livene sine for tiden. Forfatterne gjør det, skuespillere og komikere gjør det og noen folk blir kjendiser fordi de gjør det. Vi vil også!
Vi vet at alle har fortellinger som er verdt å fortelle, men er noe nødvendigvis interessant bare fordi det er personlig?

Fortellerne Kristine, Øystein og Sara Birgitte tar nå sjansen på å bevege seg ut av komfortsonen. Vi leter etter grensen mellom det personlige og det private. Vi presenterer hver vår fortelling/tekst som kretser rundt nederlag, ensomhet og utenforskap. Hvor personlige og sårbare kan vi tillate oss å være i møte med publikum, med vår egen personlige fortelling? Hvor mye kan vi tillate oss å strekke, kutte og legge til, og fremdeles kalle det en personlig fortelling? Hvordan påvirker det direkte møtet mellom publikum og forteller innholdet i teksten og selve fortellerrollen? Og hva er det vi kaller et ’ekte’ møte mellom scene og sal?

I arbeidet med utformingen av fortellingen/teksten har vi vekslet mellom skriftlig og muntlig arbeidsform, mellom å sitte alene og skrive og å jobbe ensemble på gulvet. Det er derfor vi kaller dette en fortelling/tekst. Vi utarbeider vanligvis fortellingene våre rent muntlig, så det å jobbe skriftlig bryter med alle tre sine vante arbeidsmetoder. Vi har gjort det helt bevisst, for å undersøke hva dette kan tilføre vårt muntlige fortelleruttrykk.

Denne arbeidsforestillingen er et ledd i et utforskingsarbeid som vi startet i 2010. Vi møttes i et felles ønske om å videreutvikle og utfordre vårt personlige muntlige uttrykk. Gjennom utviklingsarbeidet ønsker vi å se på fortelleruttrykkets muligheter og potensial. Vi har identifisert fire, for oss, viktige områder å utforske; stemme, kropp, rytme og tekst.

I arbeidet med å utvikle personlige tekster knyttet vi til oss dramatiker og dramaturg Toril Solvang. Torils blikk, hennes fortellerperspektiv og dramaturgiske kompetanse har fått oss til å ta uvante valg, gå tettere inn i det personlige og sårbare og har i det hele tatt gitt oss en annen vei inn i det å utvikle et verk, en fortelling som et kunstverk.

De andre vi har knyttet til oss som våre læremestre er:
Ruth Wilhelmine Meyer, sanger og vokalkunstner.
Guro Anna Wyller Odden, dansekunstner.
Elisabeth Anvik, sanger.

Øystein Vestre
’…og så vaska eg hendene. Mange gonger … veldig mange gonger, for eg var livredd for å verte skiten på hendene. Ei stund vaska eg hendene med whitespirit. Eg hadde hørt det skulle vera bra.
–
Vi tok farvel, og eg lova å kome på besøk til han på sjukeheimen ein annan dag. Men det turde eg ikkje, eg tenkte på han rett som det var, og då fekk eg ein klump i magen som berre liksom vart verande der.’

Øystein er fra Sjøholt utenfor Ålesund og er utdannet dramapedagog, lærer og forteller. Øystein har gjorde sin første turne for Den Kulturelle skolesekken med forestillingen ‘Arr’, i 2003. Øystein elsker dialekter, gamle ord og uttrykk og er en mester til å imitere folk.
Ved siden av å være muntlig forteller er han instruktør ved Minken Fossheims barneteater, medlem av Fortellerhuset, sitter i styret for Norsk Fortellerforums lokallag i Oslo; Oslo Kafe og sitter i styret for Den norske Fortellerfestivalen.

Kristine Haugland
’Om førti år er jeg åtti. Kan jeg da si at det gikk bra til slutt?

Jeg har vært kjæreste med en som var gift, en som drakk, en filosof som nekta å bedrive small talk, en amerikaner, en japaner og en sør-afrikaner. En som drev med ekspedisjoner i arktiske strøk og bodde i ei fangsthytte halve året og en som satt i fengsel. Det var for så vidt praktisk for da kom han aldri på uanmeldt besøk og drømmene om hus og barn og fin bil kom aldri til å bli til noe likevel.

Jeg er redd for å ikke ha noen å leve med. Jeg er redd for å leve med en som er feil. Jeg er redd for ikke å få leke mor, far og barn. Er det ikke først da jeg kan si at det gikk bra til slutt?’

Kristine er fra Ås utenfor Oslo og er også utdannet dramapedagog, lærer og forteller. Kristine har turnert med fortellerforestillinger i mer enn ti år. Kristine har gummitryne, artige øyne og hun elsker å lure og skremme publikum. Hun spiller dessuten masketeater, er leder i Norsk Fortellerforum, er medarrangør av ’Andre historier’ og en del av fortellerensemblet Fabelakt.

Sara Birgitte Øfsti
’Resten av jula, hver dag etter frokost la jeg de døde sølvfargede sildekroppene, som ingen hadde spist av, tilbake i hermetikkboksen, la gladpack over og satte boksen i kjøleskapet.

Fru Jacobsen leste om Pollyanna som ble så ’glad’ og den brede munnen hennes dro seg enda mer ut slik at a’en i Pollyanna og glad liksom skled over i hverandre og fikk lik mening.’

Sara Birgitte har vokst opp litt her og der, men mest i Brumunddal på Hedmarken. Hun var i det første kullet som tok Fortellerkunst på Høyskolen i Oslo, var i den første fortellergruppa som ble startet og har fortsatt med å starte og få ting i gang. Sara Birgitte elsker presisjon, flertydighet, dikt og såre fortellinger om noe vakkert. Sara Birgitte er kunstnerisk leder for Den norske Fortellerfestivalen.