1. februar er det to år siden det burmesiske militæret tok makten i et militærkupp. På de to årene har militæret terrorisert befolkningen og begått omfattende krigsforbrytelser. Det burmesiske folket har mistet menneskerettigheter og demokrati, og flere tusen er fengslet og drept. Militærets vanstyre og krigføring har resultert i økonomisk krise, fordriving av folk og en svært alvorlig humanitær nødsituasjon. Militærkuppet har hatt sterke negative konsekvenser for Myanmars politiske, økonomiske og sosiale utvikling og har tydeliggjort at demokrati, føderalisme og sivil kontroll over militæret er nødvendige forutsetninger for fred og utvikling.

Motstanden mot kuppet har vært massiv og har tatt mange former, inkludert masseprotester, sivil ulydighet og væpnet selvforsvar. Den folkevalgte samlingsregjeringen, National Unity Government (NUG), er et viktig samlingspunkt for motstanden og en naturlig partner for internasjonal demokratistøtte. Dette er Myanmars eneste legitime regjering, og har bred støtte i befolkningen. USA har valgt å anerkjenne NUG som Myanmars demokratisk valgte regjering, og har vedtatt omfattende politisk og økonomisk støtte.

Myanmar er et fokusland for norsk bistand med et uttalt siktemål om å støtte demokratisering og fredsbygging. Men mange i Myanmar oppfatter Norge som en svak og upålitelig støttespiller i den pågående kampen for demokrati. Norge har i motsetning til USA ennå ikke anerkjent NUG som Myanmars folkevalgte regjering. I motsetning til Sverige har den norske utenriksministeren ikke invitert den burmesiske utenriksministeren til et offisielt møte. Den norske humanitære bistanden går primært via områder militæret kontrollerer, og når i liten grad befolkningen i de områder som er hardest rammet. Effektiv bistand i disse områdene krever samarbeid med NUG og etniske organisasjoner, men disse brukes i liten grad som samarbeidspartnere for bistand. Spørsmålet er hvordan Norge mer effektivt kan støtte folkets kamp for demokrati?

Norge har siden 1991 vært en sterk støttespiller for demokrati i Myanmar, men regjeringen stilte seg bak militærets reformpolitikk og fredsprosess på bekostning av politisk demokratistøtte. Etter kuppet har norske myndigheter vært svært passive i Myanmar. Hva skal til for at Norge igjen tar en meningsfull rolle i Myanmar? Og hvordan kan Norge støtte demokratibevegelsen politisk og økonomisk?

Følgende panel er invitert for å diskutere dette spørsmålet.

• Aung Myo Min, minister for menneskerettigheter i den burmesiske samlingregjeringen.
• Lawmi Aung, Student.
• Kristian Stokke, professor ved Universitetet i Oslo

Ordstyrer: Kathrine Sund-Henriksen, Forum for utvikling og miljø Oppsumering:

• Ola Elvestuen, stortingsrepresentant for Venstreparti
• Lars Haltbrekken, stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstrepa

 

Arrangementet foregår på engelsk.