Program

12.00-14:00 (in English): «Norské děti», a book on barnevernet by Hana Roguljic, the Czech Republic.

We are exploring the thinking of the Norwegian government through analyzing two judgments from the European Court of Human Rights: Lobben v. Norway, 30 Nov. 2017 and 17 October 2018, and Jansen v. Norway, 6 Sept. 2018. Thereafter we debate on the Norwegian Child Protection Authority.  Recommended listening here.

14:30-17:00 (in Norwegian): Intervju med 5 personer (barn, foreldre og fosterforelder) i to illustrerende saker innen barnevern og barnefordeling (se nedenfor). Debatt med panel og faglige spørsmål fra salen.

18.00-20.00 (in Norwegian): Lansering av «Tankesmien Nye Norge», som ser på alternativt fokus og organisering av samfunnet – fra samfunnssikkerhet, rettssikkerhet, borgernes økonomisk sikkerhet, barn og unges oppvekstvilkår, valgordning, ledelse i offentlig virksomhet med mye mer. En kort orientering om bruk av DNA-tester til ulike formål og hvorfor.

Participants:

Mrs. Hana Roguljic, writer
Mrs. Gro Hillestad Thune, legal expert on human right
Mr. Einar C. Salvesen, psychologist
Mr. Øivind Østberg, lawyer
Mr. Yngve Nedrebø, historian, director of the regional stat achieves, Bergen
Mr. Elvis Nwosu, African Cultural Awareness, former Child Welfare employee
Mr. Egil Borse-Svensen, Foreningen Menneskerettigheter i Norge
Mr. Sverre Hugo Rogstad, DNA Norge
Mrs. Marilene Maciel Lima (the mother, example A)
Mrs. Lill May Vestly (the foster mother, example A)
Ms. Alini Dalila Maciel Lima (the child, now 23 years old, example A)
Mrs. Sylvia Ensby (the mother, example B)
Mr. Trond Ensby (the father, example B)

Alle er hjertelig velkommen!

Alinis opplevelser (utdrag fra www.p3.no/samling-pa-sorlandet):

Av journalist Webjørn S. Espeland (gjengitt med tillatelse)

«– Jeg har satt fyr på alle stedene jeg har vært plassert, forteller Alini (23), mens sigarettgloen pumpes tett under det mørke håret. Hun var 11 år da moren hennes flyttet fra Brasil til Østlandet med hennes to søsken og en ny, norsk ektemann. Det var fint å komme til Norge og se snø, syntes hun. Men hjemme var ikke alt like fint. Året etter var Alini på Halloween-knaskjakt i nabolaget da politiet dukket opp. Barnevernet hadde fått flere bekymringsmeldinger fra skolen, og Alini flyttet frivillig inn under barnevernets omsorg for å få noen måneders pause. Da var det ikke bare bosituasjonen som forandret seg. – Mens jeg bodde hjemme, lyttet barnevernet veldig til det jeg sa, og spurte hva som ville være bra for meg. Etter at jeg ble flyttet på institusjon, var det ingen som hørte på meg lenger, sier Alini. 12 år gammel ble Alini plassert hos en fosterfamilie, den 4. omplasseringa på ett år.»

«Alini ville flytte hjem, men mora hennes mistet omsorgsretten. – Etter det hatet jeg dem og ville bare vekk derfra, men barnevernet nekta og sa at jeg måtte gi dem en sjanse. Til slutt satte jeg fyr på rommet mitt og stakk fra huset. Fra utsida kan jeg framstå som en ungdom som hadde adferds­problemer, det er jeg klar over. Men jeg mener det var en reaksjon på et veldig sykt system.

«For som 13-åring ble Alini sendt dit svært mange av barnevernsbarna som sliter mest og lager mest trøbbel blir sendt: Sørlandet. Flere hundre kilometer unna mor og søsken. Det var hennes 8. omplassering. – Det var veldig vanskelig. Jeg kjente ingen her og forsto ingenting av dialekten. Det var særlig tungvint når jeg ville hjem eller skulle rømme til Oslo, forteller Alini og ler.»

«Alini rømte hyppig fra institusjonene, selv når hun hadde to vakter som bare passet på henne. Hun hadde vanskelig for å bygge relasjoner til de ansatte, som gjerne var opptil 30 personer som kom og gikk. En gang firet hun seg med sammenbundet sengetøy ut av et vindu i 3. etasje, med steinheller under. Hun kunne gå i timevis for å slippe unna, gjerne på togskinner, hvor hun var sikker på at de ansatte ikke ville lete etter henne.

«En gang Alini ble tatt på rømmen, tok hun kvelertak på den ansatte som kjørte henne tilbake mot enkelt tiltaket. – Jeg hadde jobbet så hardt for å komme meg unna. Det bare klikka for meg. Du får kanskje den følelsen til slutt: Det er enten dem eller meg – for de kontrollerer alle aspekt av ditt liv. Hun har også trua en ansatt med kniv. – De ansatte får opplæring i å legge ned ungene, sette seg på deg, vrenge armen bak ryggen – uansett om det gjør vondt. Jeg kunne akseptere å få ris av moren min, men jeg tålte ikke at fremmede voksne skulle ta meg fysisk.

Alini var en soloreiser. Mens resten av «Barnevernsbanden» samkjørte rømninger fra institusjonene, stjal biler og freste mot hovedstaden, fikk Alini gjerne låne penger av de samme kompisene og tok bussen. Turen gikk alltid til Oslo. – Det virker som Oslo var en magnet på dere barnevernsbarna, hvorfor det? – På den tida var Plata utenfor Oslo S, så du kom rett ut i miljøet. Det er dit alle drar, som ikke har en plass å gå til. Når du er på et dårlig sted i livet, er dessverre rusen den eneste som alltid stiller opp. Hun har prøvd «alt fra A til Å», forteller hun. Det var lett å få tak i dop. – Hvor bodde du, da? – Det er mange som stiller opp når du er på gata. Jeg var jo jente og ganske søt, så det var mange som stilte opp for å hjelpe meg. Måtte du selge kroppen din? – Nei, jeg er såpass tøff og med respekt for meg selv, så jeg følte at jeg ikke måtte det.

I dag, 8 år seinere, utdanner Alini seg til å jobbe i barnevernet. Hun har også blitt deltaker på et prosjekt under Kristiansand kommune for å forebygge ungdomskriminalitet. På Litteratur­huset i Oslo den 24. november skal hun sammen med sin mor og siste fostermor dele noe av sin lange, korte livshistorie. Hovedbudskapet til barnevernet er at de må lytte til barna – uten fordommer.»

Hva tenker du barnevernet gjorde riktig med deg? – Hmm, ikke stort. Men de har i alle fall gjort meg til den jeg er i dag – en sterkere person.

Tror du det hadde vært bedre om barnevernet hjalp deg i hjemmet? – Ja. Jeg tviler sterkt på at jeg hadde begynt med stoff, siden ingen i familien min noen gang har gjort det. Det var på institusjoner jeg ble introdusert for stoff og tung kriminalitet.»