Trenger den nye litteraturen lesere? Montaigne skrev, i sin nyoppfunne genre essayet: ”Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste tiden bort på ett så lettsindig og meningsløst emne. Derfor farvel!”

Det virker for meg som det er en hellig sannhet at den norske forfatteren skal skrive til sine lesere, at han eller hun har en forpliktende kontrakt med sine lesere, religiøs nesten, protestantisk antakelig, om at vi skal produsere det som forventes av oss, at vi skal tilfredsstille våre lesere, altså et marked, stort eller lite. Men hvordan vil litteraturen bli hvis den hele tiden skal tilfredsstille sine lesere? Hvorfor denne fryktinngytende respekten for leseren, denne overivrige, pubertale lysten til å kommunisere? Er det ikke viktigere å skrive gode bøker? Hva er god bok? Hva er en bok, og hva kunne den være? Den nye boken må løsrive seg fra genre og konvensjoner, fra forpliktelser og leserforventninger. Den nye boken skal gi leseren det han ikke vil ha, noe vanskelig, noe mer enn kommunikasjon, den nye boken skal gi leseren en ny litteratur, i en ny form, i et krevende språk: den nye litteraturen vil bli vanskeligere og ikke lettere. 

Tomas Espedal har utgitt både romaner og kortprosasamlinger, og eksperimenter ofte med sjangeroverskridelser. Espedals senere utgivelser utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring. Selv kaller han bøkene sine for romaner. Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Norsk Forfattersentrum arrangerer Forfattarforelesinga hver måned for å øke det trege litteratursnakket i det offentlege, kjappe rom.