Er det rasisme som gjør at vi lar mennesker drukne i Middelhavet?
Hver eneste dag drukner det mennesker i Middelhavet. Forlis utenfor Tunisia og Libya levere lik på strendene langs våre ferieparadis og bilder av døde barn ser ikke lenger ut til å røre oss nevneverdig.
Er det rasisme som gjør at vi lar mennesker drukne selv om vi vet nøyaktig hvor de befinner seg?
Må vi snakke om Black Lives Matter også når det gjelder mennesker på flukt?

Så langt i løpet av koronapandemien har det kommet fire ganger så mange mennesker sjøveien over den sentrale delen av Middelhavet – til Malta og Italia – sammenlignet med samme periode i fjor.
Samtidig blir debatten stadig mer polarisert og språket vi bruker om mennesker på flukt minner i økende grad om det vi brukte i Europa på 30-tallet.

Den 12.oktober 1942 innførte okkupasjonsmakten dødsstraff for å hjelpe flyktninger ut av Norge. Finnes det noen likhet mellom de norske grenselosene og de som i dag omtales som smuglere?
Hvordan snakker vi om de som er på flukt i dag?
Hvem og hva definerer hvilke liv det er verdt å sørge over?
Er det overhodet noe håp midt i det som oppleves som likegyldighetens globalisering?

Kort innledning om situasjonen i Middelhavet i dag ved Kristina Quintano/Budbringeren fra Helvete
Vi avslutter med slampoesi med Guro Sibeko

Medvirkende/panel:
Guro Sibeko, samfunnsdebattant og forfatter av Rasismens Poetikk
Mari Jonassen, historiker og forfatter av Norske kvinner i krig
Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter og forfatter av Europa, din vinge og storm (dikt)
Kristina Quintano, samfunnsdebattant, journalist, aktuell bok Budbringeren fra Helvete (utkommer vår 2021).