Seher

Oversatt fra tyrkisk av Ingeborg Fossestøl.

 

Pınar og Kader gned hennafargen som storesøsteren Seher hadde blandet, utover i håndflatene, trædde de gamle strømpene sine på hendene som om de var hansker, og gikk og la seg. Litt senere la Seher seg også, på madrassen ved siden av småsøstrene sine. De var så oppspilte at de ikke fikk sove, når de slo opp øynene ville det være bayram – høytid. Pınar tenkte ikke på annet enn den nye kjolen sin. Det var første gang hun hadde fått ny kjole, frem til da hadde hun bare brukt kjoler som Kader hadde vokst ut av. Hun tenkte og tenkte på den nye kjolen og greide ikke å holde det for seg selv. Kader hadde fått nye sko til festdagen. Hun var like spent som Pınar. De lå under dynen og fniste helt til midnatt. De brydde seg ikke om at Seher ble irritert. Dessuten visste de at hun bare lot som om hun ble sint. For Seher klarte ikke å bli sint på dem. Til slutt var de utslitte begge to, og de sovnet med armene rundt storesøsteren.

Grunnen til at Seher lå søvnløs, var en annen. Hun hadde sagt ja til å møte Hayri på konditoriet. Hun og Hayri jobbet på samme klesfabrikk. Siden det var fri dagen etter, hadde de bare jobbet halv dag. Hun hadde gått bort til Hayri ved fabrikkporten, og sjenert hadde hun takket ja til invitasjonen hans. Seher hadde ventet på den. De hadde tittet på hverandre i skjul lenge. Det ble til og med sladret om det på jobben, for der gikk ikke den slags upåaktet hen.

Seher tenkte på at hun var i gifteklar alder. Hun var tjueto år. Hun hadde begynt å kjenne på frykten for å ende opp som ugift. De fleste på hennes alder hadde giftet seg da de var atten, og nå hadde de barn. Det var et par stykker som hadde vært interessert i Seher, men hun hadde ikke likt dem. Men Hayri likte hun. Han var høy og ble regnet som kjekk med det bølgete håret og de fyldige leppene sine. De hadde jobbet sammen i nesten åtte måneder. Selv hadde hun jobbet på fabrikken i fire år. Hayri hadde begynt å jobbe der da han var ferdig med militærtjenesten.

De våknet tidlig neste morgen til den koselige lyden av hektiske forberedelser. Det var første dag i høytiden. Sehers far, Gani, og brødrene hennes, Hadî som var tre år eldre enn henne, og Engin på femten, hadde gått for å be. Etter at de hadde gått, løp Pınar og Kader ut på badet og skrubbet på hennafargen som hadde tørket på hendene deres. Det var ingenting som gjorde småbarna så oppspilte og spente på morgenkvisten som høytider. Seher skrubbet sin egen henna, og så hjalp hun småsøstrene sine og skrubbet deres også skikkelig. Seher luktet på de små hendene deres og kysset dem. Moren deres, Sultan, hadde gått inn på kjøkkenet og begynt å forberede frokosten. Frokosten måtte være klar når mennene kom tilbake fra moskéen. Seher gikk for å hjelpe moren på kjøkkenet, og de to småjentene løp inn på det andre rommet for å pynte seg. Madrassene som lå på rad og rekke i de to rommene, var blitt ryddet vekk, og frokosten som skulle spises på gulvet, var nesten klar. De eneste gangene hele familien spiste frokost sammen, var på høytidsdagene. Da mennene kom tilbake fra moskéen, begynte de med å ønske hverandre til lykke med dagen. Først kysset alle, også Sultan Ana, Gani Babas hånd. Faren på sin side omfavnet og kysset bare Pınar og Kader, og så stakk han til dem litt lommepenger. Så kysset barna hånden til moren sin, og Sultan Ana delte ut gode klemmer til alle barna. Også søsknene klemte hverandre og ønsket til lykke med dagen. Hâdi ga også lommepenger til Pınar og Kader. Seher omfavnet lillebroren Engin også, selv om hun visste at han ikke likte det. Vanligvis ville Engin blitt rasende, men det var fest, og det var Seher som klemte på ham, hun var tross alt storesøsteren hans. Engin var veldig glad i søsteren sin, og søsteren hadde en forkjærlighet for ham også, hun dullet med ham hele tiden. Seher fant litt småpenger i lommeboken sin og ga dem til Engin. Først ville han ikke ha dem, men da søsteren insisterte, klemte han henne hardt og tok imot. Hele familien pratet og lo mens de spiste frokost.

Utover formiddagen besøkte naboene hverandre, og husets menn kom og gikk. Det var tre timer til Seher skulle møte Hayri, men hun hadde ikke fortalt moren at hun skulle ut ennå. Sultan Ana var svært glad i barna sine, men det var noe spesielt med Seher. Hun var ikke bare datteren hennes, hun var også en sjelevenn, en fortrolig, en hun delte bekymringer med. Hun aksepterte mer fra Seher enn fra de andre barna. Hun sendte Seher av gårde med et par advarsler; hva hun skulle, spurte hun ikke om, men hun kjente henne godt nok til å gjette det.

Hun møtte Hayri på konditoriet på den andre siden av gaten for Adana tinghus. Da hun kom inn, satt Hayri alene ved et bord, og han reiste seg og trykket Sehers hånd. «Velkommen, og til lykke med dagen», sa han. «Takk det samme», svarte Seher, stemmen hennes skalv litt. Hun var så spent at svetten piplet frem. Det var første gang hun møtte noen, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre eller hvordan hun skulle oppføre seg. I flere år hadde livet bestått i å gå hjemmefra til jobb og fra jobben og hjem igjen. Det hendte at jentene på fabrikken snakket om sånne ting, men å oppleve det på ordentlig var noe annet. Hayri virket avslappet. Han snakket om vær og vind til Sehers hjerte hadde begynt å slå normalt igjen. Etterpå snakket de litt om familiene sine og om hva de hadde opplevd her i livet. Seher roet seg etter hvert som de snakket. Hun følte seg trygg, det var som om hun hadde vært sammen med Hayri i mange år. Og Hayri bidro utvilsomt til det. Han nærmest forhekset Seher med ordene sine. Hayri hadde nok en del erfaring. Men det spilte ingen rolle; han var jo bare som menn flest. Selvfølgelig hadde han truffet andre jenter. Hovedsaken var at han snakket så fint og overbevisende med henne akkurat nå. Hayri lente seg frem mens han snakket, og Seher benyttet anledningen til å ta ham nærmere i øyesyn. Seher nesten svevde da de gikk hver til sitt etter et par timer; hun var forelsket. Hun tenkte på Hayri hele veien hjem forbi husene i Şakirpaşa.

Kinnene hennes glødet, og hun følte seg omtåket. Men etter hvert som hun nærmet seg hjemmet, ble forhekselsen fra det forbudte og hemmelige møtet erstattet med frykt. Hvis faren og Hadî fikk vite om det, kom de til å brekke beina hennes. Hun måtte være forsiktig, ingen måtte skjønne noe. Hun kunne ikke engang ta sjansen på å betro seg til moren. Da hun kom hjem, var ikke mennene tilbake ennå. Moren lot være å stille spørsmål, datteren ville nok snakke når tiden var inne.

De fant frem madrassene tidlig, og Pınar og Kader sovnet med en gang, utslitte etter dagen. Seher la seg ned ved siden av dem, men hun ble bare liggende og tenke på Hayri. Hun tenkte på bryllup, på brudekjoler, på hvordan hun skulle innrede huset, på å være alene med Hayri, og hun rødmet av skam. Hun merket ikke engang at hun sovnet.

Igjen var hele familien samlet til frokost. Spenningen fra den første dagen var borte, men det var hyggelig allikevel. Seher var så forsiktig at hun knapt turte å se på de andre, de måtte ikke skjønne at hun hadde møtt noen. Det var også to andre som ikke så på hverandre under måltidet: Gani Baba og Hadî Abi. Kvelden før hadde de støtt på hverandre på bordellet i Adana og latt som om de ikke så hverandre. Men begge to hadde skjønt at de ble lagt merke til av den andre. I sånne situasjoner var det en stilltiende overenskomst menn imellom: De skulle oppføre seg som om ingenting hadde skjedd. Likevel så de ikke på hverandre under frokosten, og ingen av dem sa noe. Da det ble snakk om Hadîs forestående bryllup – han hadde nemlig forlovet seg for et år siden og skulle gifte seg til sommeren – så begge to skyldbetynget ut.

Sehers hjerte banket fort da hun begynte på jobb igjen etter fridagene. Hun tok ikke blikket fra Hayri hele dagen, og til lunsj satt de ved samme bord i kantinen. Hun så på de andre mennene som jobbet på fabrikken, og følte seg heldig. For Hayri var den kjekkeste og snilleste av dem alle, og blant alle jentene hadde han valgt seg ut henne. Det var som om hun var i et eventyr, og hun ville ikke at tiden skulle gå. Om kvelden da skiftet var slutt, tok de følge ut. Seher skulle til å si hadet, men Hayri så sjenert på henne: «Jeg har noen venner som kommer og henter meg i bil. Hvis du vil, kan vi kjøre deg hjem», sa han. «Nei, ikke tenk på det», sa Seher. «Det er ikke noe problem, vi skal din vei uansett», overtalte han. «Greit, men dere må sette meg av i enden av gaten», sa Seher. «Ja da, vi setter deg av hvor du vil», sa Hayri, som om han hadde skjønt bekymringen hennes.

De satte seg inn i bilen uten at Hayri presenterte henne for vennene sine. De bare nikket til hverandre. De hvisket en stund i forsetet før de kjørte. Hayri snakket ikke med Seher, og han fortalte ikke sjåføren hvor hun skulle. Da de svingte fra hovedgaten og ut mot Balcalı Kavşağı, begynte det å skye over. Seher ble urolig. «Dere kjører feil, jeg bor i Şakirpaşa», sa hun. «Det er ikke noe farlig, vi skal bare kjøre en runde opp til demningen for å få litt luft, så kjører vi deg hjem, det blir bare litt forandring», sa Hayri og prøvde å berolige henne. «Men jeg kan ikke komme hjem så sent, de venter på meg», sa Seher engstelig.

Etter en stund svingte de inn på en skogsvei. Sehers hjerte slo fortere. De kjørte et stykke inn i skogen og stanset. «Vi skal ut og trekke litt luft, det er sunt med skogsluft», sa Hayri. «Nei, jeg vil ikke ut, jeg må hjem med en gang», sa Seher. Hun begynte å bli redd. Hayri tok henne i armen og dro henne ut. «Hvorfor ble du med i bilen hvis du ikke vil ut, din dritt», var det noen som ropte. Seher skjønte ikke om det var Hayri eller en av de andre. Det kunne ikke være Hayri. De to andre gikk ut av bilen og kom bort til dem. Den ene tok Seher rundt livet mens den andre tok tak i håret hennes. Med Hayris hjelp la de henne i bakken. Den ene holdt fast beina hennes, og den andre holdt henne rundt håndleddene. Hun fikk ikke puste, hun ville skrike, men hun fikk ikke frem en lyd. Verden hadde stanset, alt hadde stanset, det eneste som beveget seg, var Hayri.

Da hun kom til seg selv, lå hun mot en fortauskant. Først trodde hun at hun drømte, og hun prøvde å sovne igjen, men hun var våken. Klærne hennes var revnet, og beina hennes var blodige. «Jeg må ha blitt påkjørt», tenkte hun. Det måtte være sånn det hang sammen, hun kunne ikke se for seg noe annet, og da bilen kjørte på henne, hadde hun vel besvimt og så hatt mareritt. Gaten var helt stille. Hun skjønte ikke hvor hun var, men hun var et sted i det stusslige industriområdet. Hun gikk mot hovedgaten og lyden av biler. Da hun kom ut på gaten, skjønte hun hvor hun var. Hun var ikke så langt hjemmefra. Hun begynte å gå og prøvde å ikke tenke. Da moren åpnet døren og fikk se henne, satte hun i et skrik, og så begynte hun å spørre. «Hva har skjedd, jenta mi? Hva har skjedd?» Seher sa ingenting, stemmen snørte seg fast i halsen hennes.

Mennene i huset var ikke kommet hjem ennå. På søndager var det grønnsaksmarked, da dro de tidlig og kom sent hjem. Moren tok med Seher inn på badet. Pınar og Kader så på storesøsteren med redde øyne. Sultan Ana kledde av datteren, og da hun så blåmerkene og den blodige kroppen hennes, kunne hun ikke holde tårene tilbake. Hun begravde ansiktet i datterens hår. Hun gråt og gråt… Hun øste varmt vann over datteren, hun sluttet ikke å gråte, og tårene blandet seg med vannet. Hun vasket datteren med tårene sine, hun strøk og strøk henne over håret og vasket det igjen. Seher kom til seg selv med et skrik, et skrik som skar i hjertet, og denne første lyden hun ga fra seg på flere timer, ga gjenlyd i hele gaten. Mor og datter omfavnet hverandre og gråt, gråt over det som skulle komme…

Moren tørket Seher, tok på henne pysjamas, la henne i sengen og pakket dynen rundt henne, satte seg ved hodet hennes og ba mens hun strøk henne over håret. Pınar og Kader hadde krøpet sammen i et hjørne og satt og så på dem. Seher sov. Det var en søt, fredfull søvn, hun lå i morens fang som et spedbarn, og i ansiktet hennes var det bare utmattelse. Moren la datteren forsiktig ned, reiste seg og tok med småjentene ut av rommet.

Litt senere smalt det hardt i døren. Det var mennene som kom hjem. Naboene hadde funnet dem og gitt beskjed. Noen hadde sett Seher på gaten, full av blod, andre hadde hørt skriket og skjønt hva som hadde skjedd. De hadde fortet seg hjem. «Hva har skjedd med Seher?» spurte Gani Baba. «Hun sover nå, det går bra», sa Sultan Ana unnvikende. «Men hva har skjedd?» spurte faren igjen. «Det som har skjedd, har skjedd», sa Sultan Ana fast. Faren og Hadî sto som fastfrosset, Engin skjønte ikke hva som foregikk. Gani Baba snudde seg rolig mot Hadî. «Hent onklene dine, de må komme med en gang», sa han. «Ikke hent noen på denne tiden, vent til det blir morgen», tryglet Sultan Ana. «Dette her er verken godt eller ondt», sa han før han tilføyde: «Det er ingen annen utvei enn å drepe henne.» Sultan Ana kastet seg for føttene hans. «Datteren min har ikke gjort noe galt, Gani, ikke drep barnet mitt.» Hun prøvde å overtale ham, men faren fortrakk ikke en mine.

Det tok ikke lang tid før de to onklene til Seher som bodde i nærheten, var på plass. Mennene lukket seg inne på et rom og snakket sammen en stund. Sultan Ana forlot ikke datteren, hun kysset håret hennes, luktet på det, gråt og satt stille ved siden av henne. Onklene kom ut og gikk uten å si et ord. Hadî kom inn i rommet der Seher lå og sov. «Du må gå ut», sa han til moren. «Jeg går ingen steder, gutten min, jeg går ikke fra datteren min. Uansett hvor dere tar henne med, må dere ta med meg også», sa Sultan Ana bestemt. «Ikke bland deg, mamma, dette er ikke din jobb. Det er æren vår det er snakk om», sa Hadî. «Bli kvitt den æren deres», skrek Sultan Ana. «Datteren min har ikke gjort noe galt, og dere holder dere langt unna henne». Seher åpnet øynene fortumlet og så på broren sin. Begge to var på gråten, men Hadî beholdt det besluttsomme uttrykket sitt. Seher hadde forstått alt, og hun reiste seg langsomt og gikk ut på badet for å kle på seg. Da hun hadde kledd på seg, gikk hun tilbake til moren og ba om brorens tillatelse til å ta avskjed med henne. Hadî gikk ut av rommet. Seher omfavnet moren sin hardt, de gråt så voldsomt at de ikke var i stand til å si noe. Pınar og Kader var redde, og de gråt, de også. Seher klemte småsøstrene mange ganger, snuste inn lukten av dem og kysset dem. «Dere glemmer vel ikke storesøsteren deres?» sa hun. Selv om de ikke helt forsto hva som skjedde, hadde de forstått at det var noe fælt på gang, og de ville ikke ned fra fanget til søsteren. Faren deres ropte utenfor. «Kom ut, vi drar!» Sultan Ana holdt igjen datteren. «Drep meg først», sa hun hardt. Mannen hennes slo til henne så hun falt. «Kom deg vekk!» sa han og bannet. Hun reiste seg ikke, men klamret seg til bena hans, hun bønnfalt og klaget, hun var knust, men det bet ikke på ham, og han brydde seg ikke om henne. Han pekte mot døren uten engang å se på Seher. Seher bøyde hodet og gikk. Alle sammen satte seg inn i varebilen som ventet utenfor. Naboene tittet frem mellom gardinene og så stille på at Seher ble kjørt bort.

Ingen sa noe på veien. Seher satt i baksetet sammen med Engin. Hun klemte hånden hans hardt og slapp den ikke. Hvis ikke Engin hadde vært redd for faren, ville han omfavnet søsteren. De stanset i utkanten av et øde område utenfor byen. Seher gikk ut først, og de andre ventet på at hun skulle gå ut. Månen lyste opp det vakre, rene ansiktet hennes. De gikk innover området på rekke, faren først, så Seher, bak henne igjen Hadî og til slutt Engin. Jorden hadde frosset i den tørre Adana-kulden. Mens de gikk over den harde jorden, hørtes ingen andre lyder enn dem de selv lagde. Faren stanset, og de andre gjorde som ham… Gani Baba snudde seg, løsnet våpenet fra beltet og ga det til Engin. Seher så ned, og for første gang mistet hun fatningen. «Jeg ofrer meg for deg, men du må ikke ofre Engin, pappa. Han er bare et barn, han kommer ikke til å klare seg i fengslet, jeg vil ta livet av meg selv, pappa, jeg vil ofre meg selv, du må ikke la Engin ofre seg for meg.» Hun bønnfalt ham.

Gani Baba kjempet for å holde tårene tilbake. «Kom igjen, gutten min, ta det og få det overstått», sa han strengt. Engin strakte frem hånden og tok imot geværet fra faren, frykten og usikkerheten sto skrevet i ansiktet hans. Det var kaldt, Engin var et barn, våpenet var tungt, hendene hans skalv. «Ned på kne!» sa Hadî til Seher mens han prøvde å skjule følelsene sine. «La meg kysse hånden din, pappa», sa Seher utmattet. Faren rakte henne hånden, og Seher kysset den og løftet den til pannen. «Du må gi meg fra deg, pappa», sa hun. Faren var helt på gråten. «Jeg gjør ikke lenger krav på deg, jenta mi, jeg gir fra meg retten jeg har til deg», stotret han frem. «Du gjør det rette», sa Seher. Hun snudde seg og omfavnet Hadî. Han sto taus og urørlig som en statue og tok imot tilgivelsen. Til slutt omfavnet hun Engin, som la fra seg våpenet på bakken og holdt hardt rundt søsteren. Seher kysset broren mange ganger, boret nesen ned i håret hans og ville ikke slippe taket i ham.

Seher satte seg på kne, Engin løftet våpenet, han holdt geværløpet mot nakken til søsteren, geværløpet ristet. «Jeg gir livet mitt for deg, Engin min», sa Seher. «Ikke vær redd, du må ofre søsteren din, ikke vær redd for noe eller noen, og pass på deg selv i fengslet», oppfordret hun.

Engin lukket øynene hardt igjen. «Seheeeeeer!» ropte han, lyden av våpenet gikk i ett med skriket hans, og en kråkeflokk lettet fra poplene langt borte. Seher falt fremover. Det varme blodet hennes rant utover den frosne jorden i Çukurova, det rant utover isen og blandet seg med hennafargen på hendene hennes.

Det var tre menn som knuste Sehers drømmer i skogen i kveldingen.

Det var tre menn som tok Sehers liv på et øde område ved midnatt.