Kjersti BjørkmoKjersti Bjørkmos hjemmekontor. Foto: Privat

Kjersti Bjørkmo

Poetisk påskeegg

Kjersti Bjørkmo debuterte i 2014 med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene. I sin andre diktsamling Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, undersøkte hun det poetiske potensialet i norske kommuneslagord. Det offisielle språket prøver alltid å framstå som allmenngyldig, optimistisk og problemfritt, men hva skjer når dette språket møter poesien?

Bjørkmo er vittig og har sin egen distinkte poetiske stemme som både har rom for presise bilder, stort alvor og slående detaljer. Hun leser her et upublisert dikt uten tittel.

 

Bjørkmo har også svart på Litteraturhusets lille koronaintervju, som tar tempen på forfatterhverdagen nå som koronaen har kommet til verden. Her har hun svart følgene:

 

Litteraturhuset: Hva var den siste boka du leste før koronaen kom til landet?

Kjersti Bjørkmo: Jeg var sant å si midt i en skamløs fråtsing av fem-seks bøker på en gang. Jeg har en liten haug poesibøker som jeg leser samtidig, på en fullstendig ustrukturert måte. Litt som man på en skamløs dag ville trålet et koldtbord for godbiter. Jeg har Tua Forsström, Mary Ruefle, Kristin Berget, Steinar Opstad, Jon Ståle Ritland og Joakim Kjørsvik liggende på gulvet rundt senga.

– Hvordan ser hverdagen din ut nå? Er det mye som har endret seg de siste ukene?

Jeg har hjemmekontor fra deltidsjobben i Fritt Ord. Det er rart. Jeg er ellers vant til at tiden jeg er hjemme skal brukes til å jobbe med litteratur. Jeg likte å ha de to tingene adskilt, nå må jeg passe på at ikke alt sklir sammen til en udefinert smørje der jeg er litt på begge jobbene samtidig, hele tiden. Jeg deler leilighet med tre andre, så det er jo et slags kontorfellesskap her nå. Det går ikke så verst. Jeg merker en vilje til å være snill både hos meg og de andre.

– Hvilke/t forfatterskap vender du ofte tilbake til?

Oh, det er mange. Søren Ulrik Thomsen. César Vallejo. Jeg kom inn i poesien via søramerikanerne, da jeg studerte spansk, så det er noe som ligger og napper i meg fortsatt. Alejandra Pizarnik. Senest i dag måtte jeg lete fram en linje fra den norske gjendiktning av henne: «men enno pustar ei mumling av flukt i hjartet på all ting».

Jeg er også veldig glad i å hente fram John Fante fra bokhylla hvis jeg er litteraturlei. Ta «Ask the dust», for eksempel. Du kan slå opp på hvilken side som helst i den boka, og språket spreller. Spreller og tøffer seg og er mykt og sårbart og vidunderlig og sentimentalt og nådeløst samtidig. «Deler av historien er nok til å svi hårene av baken på en ulv», skrev Fante i et brev til en venn om det han da trodde skulle bli hans debutroman. Nå gikk det ikke helt slik med akkurat den boka, men det er en annen historie. Sitatet sier noe om å oppsøke fallhøyde. Jeg kjenner på det når jeg leser bøkene hans.

– Er det en spesiell bok du vil anbefale folk å lese nå, hvis de sitter koronafast?

Kanskje kritikerprisvinnende Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad? Fabelaktig og plutselig skremmende aktuell.

Og så kommer det en bok som jeg gleder meg veldig til, om kreativitet, av Hilde Østby. Jeg vet at hun blant annet har snakket med en forsker som samler på aha-øyeblikk og prøver å finne ut av når de oppstår. Tenk det, noen sitter på Blinderen og samler på og katalogiserer folks aha-øyeblikk. Og Hilde er som en trøffelgris i kreativitetens historie og hjernens finurligheter. Den boka kan ikke komme ut fort nok. Den kommer i mai.

– Hva jobber du med for tida?

Jeg driver og drodler rundt en helt konkret idé til ny bok. Arbeidet er fortsatt i den uforpliktende fasen der hva som helst kan skje med materialet. Jeg herjer litt rundt med det for å se hvor jeg finner vesenets puls. Jeg håper ikke det blir en roman. Jeg håper det blir dikt. Men gudene vite hva som skjer om jeg forer dette manuset etter midnatt.

– Kommer du til å skrive dikt eller roman om korona?

Nei. Eller, det orker jeg ikke å tenke på nå. Nå vil jeg bare at hele koronasituasjonen skal gå bort. Forsvinne. Min erfaring er at intense og ekle situasjoner er relativt ubrukelige når man står midt oppi dem. Siden, når man får dem på avstand, kan man kanskje begynne å høste noen observasjoner og refleksjoner fra dem og kanskje få litteratur ut av det. Skjønt, jeg har jo skrevet et slags lite unntakstilstandsdikt til påskekalenderen nå. Men det er jo skrevet med tanke på det umiddelbare formatet en kalender er.

– Hva tror du folk kommer til å si om denne perioden i norsk historie når det hele er over?

Fy faen. Lenge kommer folk til å si Fy faen. Men om hundre år ler de sikkert bare av oss, de jævlene.

– Er det noe spørsmål du synes vi burde ha stilt deg, som vi ikke har stilt?

Nei. Ikke akkurat nå. Akkurat nå har jeg mer lyst til at dere skal fortelle meg at alt går bra.