«Og jeg er alene med de fattigslige ordene mine, og fram og tilbake over arket vever setningene mine likkledet rundt den fraværende kroppen din.»
I Scholastique Mukasongas memoarbok Den barbeinte kvinnen (til norsk ved Agnethe Øye) følger vi Mukasongas mor Stefania og familien hennes, som lever i et hutu-dominert Rwanda på 60-tallet. Der lever de en utrygg tilværelse. Sammen med mange andre har de blitt forvist fra hjemmet sitt til en karrig, smal stripe land ved grensen. De kalles for skadedyr, og lever hele tiden med frykten for raid fra soldater, som ydmyker dem, utøver vold mot dem. Stefania gjør det hun kan for å beskytte sine tre døtre.
I et levende og direkte språk skildrer Mukasonga oppveksten i Rwanda. Vi får bli med ut på grønnsakåkeren og på ølbrygging, vi får innblikk i arrangering av ekteskap og hvordan mødrene i lokalsamfunnet styrer stort og smått i piperøykende samråd, der mennene er utestengt. Samtidig er trusselen fra hutu-soldatene i nærheten hele tiden til stede, ikke minst for leseren som vet hvilke grusomheter som venter i en nær framtid.
Mukasonga mistet moren og 36 andre familiemedlemmer i folkemordet i 1994.
Med Den barbeinte kvinnen har hun skrevet fram et varmt og ømt portrett av moren og lokalsamfunnet der hun vokste opp, og slik foreviget det som ble revet bort. På Litteraturhuset møter hun førsteamanuensis i fransk litteratur og områdestudier ved UiO, Kjerstin Aukrust, til samtale om fortid og minner, om frykt, sorg og styrken i språket.
Samtalen foregår på fransk og norsk med tolking.
