Nobelprisen i litteratur 2024 går til Han Kang, som den aller første sør-koreanske forfatteren noensinne. Vi gratulerer!

Han Kang var på besøk hos oss på Litteraturhuset i 2017, da boka Levende og døde kom ut i norsk oversettelse ved Vivian Evelina Øverås. Under besøket holdt hun blant annet et foredrag i vår serie «Litterære ledestjerner». I serien forteller internasjonale forfattere om et forfatterskap de setter særlig høyt – Han Kang valgte seg Astrid Lindgren. Foredraget ble i sin tid solgt som trykksak, men i anledning Nobelprisen deler vi nå for aller første gang foredraget åpent for alle. Foredraget er oversatt av Vivian Evelina Øverås. Skroll ned på denne siden for å lese!

Vi koser oss med minnene fra 2017 i dag og er glade for at enda flere nå vil finne fram til Han Kangs fantastiske forfatterskap!

Hurra for Han Kang og gratulerer også til hennes norske utgiver Pax forlag!

Til guttene fra den sommeren

1

Kanskje har vi alle opplevd å ha gått lenge rundt og trodd at vi husker noe, og så fått oss et lite sjokk når vi i etterkant oppdager at det faktisk ikke var sånn. Jeg opplevde selv denne underlige forvirringen rundt hvilket år jeg først leste Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Inntil nylig var jeg helt sikker på at jeg leste den i 1980, men da jeg kjøpte en revidert utgave i forbindelse med at jeg skulle skrive dette foredraget, oppdaget jeg sannheten ­— at boka ble oversatt og utgitt på koreansk først i 1983. Jeg nektet å tro at jeg husket feil, før jeg leste forordet til oversetteren og måtte innrømme at hukommelsen min hadde sviktet. Ifølge forordet var oversetteren, Kim Kyeong-hee, utvekslingsstudent i Stockholm i 1982 da hun besøkte Lindgren, som var 74 den gang, i leiligheten hennes. Det var første gang de møttes, og den nervøse oversetteren visste ikke hva hun skulle si til forfatteren hun likte så godt, men Lindgren ga henne en lys og varm velkomst. Kim beskrev øyeblikket slik:

Hun omfavnet meg som om jeg var barnebarnet hennes. Akkurat som bestefar Mattias la armene varmt om den engstelige Karl. Med klare og milde øyne så hun inn i ansiktet mitt og sa: «Av en eller annen grunn føler jeg at du er meg så nær og kjent, du som har kommet hit som student fra et fjernt og fremmed land. Det fins barn som vil høre fortellingene mine i det landet også, skjønner du — vær så snill og la dem høre dem, på mine vegne.»

De to snakket lenge sammen, og da Kim forlot leiligheten, som lå på et hjørne ved en park i byen, var klokken blitt sju om kvelden. Fra setningen «Mørklagte Stockholmsgater ventet på meg i vinterkvelden» kan vi konkludere med at møtet fant sted vinteren 1982, da hun nok nærmet seg sluttfasen av oversettelsen. Boka kom nemlig ut 20. juli året etter, og det var nettopp den sommeren jeg leste den. Ikke sommeren i 1980, men i 1983. Ikke sommeren jeg var ni, men da jeg var tolv. Selv om jeg hadde tatt feil av årstallet, sto opplevelsen av å lese boka fremdeles klart for meg. Første gang jeg holdt den i hendene, var en lummer ettermiddag. I huset vårt i Suyuri, inne på det lille rommet mitt, lå jeg på magen på det kjølige gulvet og begynte å lese. Når posisjonen ble for ubehagelig satte jeg meg opp, og når jeg ble så varm at svetten begynte å sile, strakk jeg meg ut på det kalde gulvet igjen, og jeg sluttet ikke å lese før jeg nådde den siste siden.

Tvilen jeg satt igjen med, var derfor: Hvorfor hadde jeg trodd at jeg leste den i 1980? Hva hadde somrene i 1980 og 1983 til felles? Hvordan hang dette sammen med Brødrene Løvehjerte? Hvorfor hadde jeg slukt boka med en så smertelig glød?

Jeg ble født i byen Gwangju, sør på den koreanske halvøya, i november 1970. Sammen med familien flyttet jeg opp til Seoul i januar 1980, da jeg var ni år gammel; min far, en ung litteraturprofessor og forfatter, bestemte seg for å si opp jobben og begynne et nytt liv i hovedstaden hvor han skulle skrive på heltid. Vi forlot det kjære hanok-huset vårt ­— laget av tømmer og leire, med blåsvarte taksteiner, og hvor dører og vinduer var dekket med papir i stedet for glass — og flyttet til utkanten av Seoul, inn i et hus bygget i vestlig stil blant bakkene i Suyuri. Da familien gradvis hadde vennet seg til den nye hverdagen, ble det den 17. mai erklært unntakstilstand. Året før, i oktober 1979, ble lederen bak det atten år lange militærdiktaturet, president Park Chung-hee, henrettet, og sju måneder var altså gått siden folket strømmet ut i gatene med håp om demokrati. Hvor stor makt den såkalte «Nye Hæren» hadde, kom fram i denne perioden som ble kalt «Seouls vår», da de grep sjansen til å utføre enda et statskupp. I byen som familien min hadde forlatt knappe fire måneder tidligere, av uvesentlige og litt tilfeldige grunner — på stedet hvor jeg var født og hadde tilbrakt barndommen min — og som fram til da ikke hadde vært annet enn en liten og alminnelig universitetsby, oppsto det dagen etter, den 18. mai, en motstandsbevegelse i protest mot unntakstilstanden. To dager senere, klokken ett på ettermiddagen, åpnet hæren ild mot den store folkemengden som hadde samlet seg til demonstrasjon på plassen foran byens provinskontor. For å overleve bevæpnet også de sivile seg, og slik ble «Gwangju-fellesskapet» født. Etter en kort og fredelig periode med sivilt selvstyre kom hæren tilbake til provinskontoret bevæpnet med stridsvogner og maskingevær, tidlig på morgenen den 27. mai.

«Den Nye Hæren» kontrollerte massemediene, så i resten av landet oppfattet befolkningen det som skjedde som uroligheter eller opptøyer, men siden familien min hadde nære venner, slektninger og bekjente i Gwangju, så kjente de den virkelige meningen bak hendelsene helt fra starten av. Ti dager med massakre og motstand. Et absolutt fellesskap av utholdenhet, hvor alminnelige mennesker sto i endeløse køer for å gi blod til de skadde, de delte mat med hverandre på markedene, og hver dag holdt de begravelser for de drepte. De voksne sa til oss søsken: «Dere må aldri snakke om disse tingene utenfor huset. Dere må aldri si noe som helst om Gwangju.» Så selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å gjemme det for evig og alltid, ble det som hadde hendt til en tung hemmelighet. Men jeg klarte ikke å kvitte meg med tankene som stadig steg opp til overflaten. Jeg husker at mot slutten av sommeren falt en tanke meg inn: det faktum at den trykkende sommeren snart var over, og at vi gikk inn i høsten, mens det var mange som ikke hadde nådd slutten av sommeren. Mer enn en politisk oppvåkning var det øyeblikket den første gangen jeg tenkte oppriktig på det vi kaller døden.

To år senere, i 1982, tok faren min med seg et fotohefte hjem fra Gwangju. Det var en bok som de etterlatte og overlevende hadde laget og distribuert i hemmelighet, for å dokumentere hendelsene. Slik skrev jeg om disse minnene i epilogen til Levende og døde:

[Pappa] hadde fått tak i det på bussterminalen da han dro ned til Gwangju for å delta i en begravelse. (…) Etter at de voksne hadde sendt fotoheftet rundt seg imellom, senket en dyster stillhet seg. For at vi barna ikke skulle få tak i det, gjemte pappa heftet i bokhylla på stua; han stakk det bort blant bøkene, med ryggen feil vei.

De voksne satt på kjøkkenet og så på dagsrevyen som vanlig, den kvelden jeg åpnet fotoheftet i smug. Jeg bladde gjennom helt til siste side, og jeg kan fortsatt huske øyeblikket jeg så jenta på det siste bildet. Noen hadde vansiret ansiktet hennes ved å tegne en dyp linje tvers over det med en bajonett. Noe mykt jeg ikke visste at jeg hadde inni meg, revnet uten en lyd.

Året etter var det igjen sommer i Seoul, og jeg var tolv år og leste Brødrene Løvehjerte med en underlig glød.

Det er ikke en vanlig eventyrbok. Til å være en bok skrevet for barn er det overraskende at det helt fra begynnelsen av er en fortelling om døden. Gutten Karl er for syk til å komme seg ut av senga si på kjøkkenet, og den kjærlige storebroren Jonatan sitter sammen med ham, da de hører moren synge en sang om en som dør og blir forvandlet til en hvit due. Da sier Jonatan: «Tenk på det, du Kavring, at du kanskje også kommer flyvende til meg en kveld. Fra Nangijala. Og sitter der som en snøhvit due utenfor vinduet – gjør det, er du snill.» Men så tar huset fyr, og det er Jonatan, som hopper ut av vinduet med Karl på ryggen, som forlater verden først. Etter at han dør av sykdommen sin, våkner Karl igjen i den vakre verdenen Nangijala, akkurat slik Jonatan hadde sagt da han kom flyvende til vinduskarmen som en hvit fugl. Men denne verdenen er heller ikke bare vakker. I Klungerdalen finnes den nådeløse diktatoren Tengil, som ved hjelp av monsteret Katla kontrollerer og undertrykker folket i dalen. Like ved ligger Kirsebærdalen, der folk samles for å gjøre motstand og Jonatan får tildelt kallenavnet «Løvehjerte» fordi han er en av dem som kjemper med ære og mot.

Det aller første som fanget meg i denne boka, var den spede og fryktsomme Karl som gjennom striden gradvis ble til «Karl Løvehjerte», verkets virkelige helt. Med en ærlig fortellerstemme i førsteperson blottlegger Karl følelsene sine, og helt fra begynnelsen av forsto jeg ham gjennom den forsvarsløse tilstanden hans: den absolutte kjærligheten til og troen på storebroren; beundringen for det vakre i naturen; til og med redselen og vegringen hans.

I tillegg føltes det liksom ikke fremmed, av en eller annen grunn: diktatoren Tengil slik han blir observert av Karl; Katla, personifiseringen av drap, som han kontrollerer; de svake menneskene som samler seg i motstand mot ham. Etter mange vanskeligheter seirer de til sist, men mange uskyldige mennesker må ofre livet i kampen. Alle de overlevende feller tårer og sørger. Kun Orvar, lederen for motstandsgruppa, gråter ikke. Jeg husker at jeg fikk en illevarslende følelse når jeg leste den delen. Nangijala var en verden som ble skyggelagt av denne følelsen og av minnet om vold, men som samtidig også var et ubegripelig vakkert sted, og jeg husker at da jeg hadde lest de siste sidene, hvor brødrene nok en gang dør og forlater den verdenen, hadde solen allerede gått ned og jeg satt med ryggen mot den kjølige veggen på det mørke rommet mitt og gråt en lang stund. Jeg kunne ikke forstå det. Hvordan kunne de to brødrene tro på og elske hverandre så høyt? Hvorfor var verdenen som omringet kjærligheten deres så vakker og på samme tid så grusom?

Før turen min til Oslo leste jeg hele boka på nytt for første gang på om lag tretti år, og først da forsto jeg hvorfor jeg hadde tatt feil av årstallene. Sannheten var at inni meg hadde jeg forbundet boka med Gwangju i 1980. Tanken jeg plutselig hadde som ni år gammel i 1980, om sjelene til byens gutter som aldri fikk gå sammen gjennom den sommeren og inn i høsten, ble et sted inni meg forbundet med de to brødrene i boka jeg leste tre år senere, som døde og gjenoppsto to ganger. Det var som om skjebnetråder trengte seg gjennom en dunkel vegg og bandt sammen virkelighet og fantasi, tid og rom.

2

Fra vinteren 2012 gjorde jeg bakgrunnsundersøkelser for å kunne skrive Levende og døde, og en kamp herjet inni meg. Materialet som vitnet om menneskelig brutalitet, og materialet som vitnet om menneskelig verdighet, dro meg i to forskjellige retninger. For meg hadde Gwangju, på et eller annet tidspunkt, gått fra å være et egennavn som refererte til en bestemt by, til å bli et fellesnavn på en tid hvor ytterligheter av menneskelig vold og verdighet sameksisterte. Jeg visste ikke hva i all verden jeg kunne ha å si, om hverken den menneskelige brutaliteten som gikk som en tråd gjennom massemordene i «den nye verden», Auschwitz, Bosnia, Kwantung og Nanjing, eller de desperate handlingene hjelpeløse folk gjorde når de sto overfor slik vold. En dag jeg nesten hadde gitt opp å skrive denne boka, leste jeg den siste innføringen i dagboka til en ømhjertet kveldsskolelærer, en ung mann på tjuefem, som hadde valgt å bli igjen på provinskontoret i Gwangju natten til 27. mai da hæren kom tilbake — selv om han visste at han kunne dø. Det var skrevet i form av en bønn og begynte slik: «Gud, hvorfor har jeg en samvittighet som gjennomborer meg og gjør så vondt? Jeg vil leve.» I det øyeblikket forsto jeg hvilken retning jeg måtte ta boka i. Jeg måtte på et eller annet vis finne veien fra vold til verdighet og karre meg over juvet mellom disse to klippene.

For å klare det var det første jeg gjorde å tenne et lys helt i begynnelsen og helt i slutten av boka. Jeg ønsket å sørge, så godt jeg kunne få til. Jeg tenkte på stegene til de sjelene som kom gående mot oss, som krysset en avstand på over tretti år og passerte gjennom kjernen av flammen på stearinlyset. Jeg ønsket å gjøre denne umulige gjenfødelsen mulig, om enn for et kort øyeblikk. Jeg ønsket at fjorten år gamle Dong-ho, som døde på det stedet og aldri kom seg gjennom sommeren, skulle stige med et disig lys fram fra mørket.

Men selv om jeg bestemte meg for kun å sørge og bevege meg mot verdighet med all min kraft, vaklet jeg fremdeles mellom menneskers brutalitet og verdighet da jeg skrev Levende og døde. Slik som i det fjerde kapittelet, «Jern og blod», satt det igjen intakte spor i meg etter det som hadde rystet meg og fått meg til å tvile. Hver gang jeg følte at jeg umulig kunne fortsette, var det eneste jeg kunne gjøre å klamre meg til gutten. Jeg ønsket at han skulle lede meg mot lyset, og jeg opplevde faktisk at det gikk langsomt framover, som om jeg ble dratt mot ham. Så hvis noen spør meg nå, hva menneskelig natur er, før jeg snakker om vold, før jeg snakker om brutalitet, føler jeg heller at jeg må fortelle om øyeblikket i det sjette kapittelet, der Dong-ho som liten gutt tar mammaen sin i hånda og leder henne mot den lyse siden av veien.

Med slike følelser skrev jeg denne delen av epilogen:

På samme måte som noen av soldatene var spesielt brutale, var noen også spesielt passive.

Det var fallskjermsoldater som bar skadde på ryggen og la dem foran sykehuset før de skyndte seg vekk. Det var soldater som, når de ble beordret til å skyte inn i en folkemengde, rettet geværløpene oppover slik at de ikke skulle treffe noen. Da soldater sto på rekke foran provinskontoret, for å hindre utenlandsk presse i å se likene som lå der, og sang militærsanger i kor, var det noen blant dem som holdt munnen lukket tett.

Det var det samme med medlemmene av den sivile militsen. De fleste som fikk utdelt våpen, fikk seg ikke til å skyte noen. Når overlevende ble spurt om hvorfor de ble igjen på provinskontoret, selv når nederlaget var uunngåelig, ga de alle det samme svaret: Jeg vet ikke. Det virket bare som noe jeg måtte gjøre.

Jeg hadde tatt feil når jeg tenkte på dem som ofre. De ble igjen nettopp fordi de ikke ville være et offer. Jeg tenker på en som var nær ved å bli slått i hjel, og på øyeblikket da han spyttet ut en munnfull blod og knuste tenner og brukte fingrene til å skyve opp øyelokkene han ikke lenger klarte å åpne, slik at han kunne være ansikt til ansikt med angriperen sin. Øyeblikket da han husket at han hadde et ansikt, en stemme, husket en verdighet han hadde hatt, som noe fra et tidligere liv. Hvis du knuser dette øyeblikket, kommer det ut massakrer, tortur, voldelig undertrykkelse. Det å bli skjøvet til side, tråkket på, utryddet. Men akkurat nå, i dette øyeblikket, holder vi øynene åpne, vi stirrer helt til den bitre slutt.

*

Jeg håper du vil vise meg veien nå. Jeg håper du vil lede meg mot den lyse siden av veien, hvor sola skinner og alt står i blomst.

Han går langs stien som er tråkket opp i den dype snøen mellom gravsteinene. I tynne klær, med den lange, slanke halsen sin. Jeg følger etter. Nede i byen er snøen borte, men her har den ikke smeltet ennå. Han er våt rundt anklene og nederst på de himmelblå treningsbuksene, etter å ha tråkket rundt i snøfonnene. Han er frossen, men plutselig snur han hodet. Han smiler mot meg med øynene.

3

For å være helt ærlig hadde jeg i mange år så godt som glemt Brødrene Løvehjerte og de to guttene. Bortsett fra at det hadde vært en av mine favorittbøker som liten, var mange detaljer uklare. Så naturligvis tenkte jeg ikke på denne boka som jeg hadde lest for så lenge siden mens jeg skrev Levende og døde. Men når jeg nå leser den igjen, mer enn tretti år senere, oppdager jeg noe på bokas siste side som får meg til å rykke til som om jeg skulle brent håndbaken på et lys. Meningen bak spørsmålene jeg stilte meg selv, da jeg var tolv og satt lent mot veggen i det mørke rommet mitt med boka i hendene og ikke forsto hvorfor det sved hett i øynene og halsen. Den skjelvende og blafrende sannheten om spørsmålene som ennå levde inni meg. Hvordan kunne de elske så sterkt? Hvordan kunne verdenen rundt dem være så vakker og så voldelig på samme tid?

Jeg tror jeg nølende kan si noe til mitt tolv år gamle selv nå. Fortelle henne at det er nettopp fordi vi elsker at vi fortviler. At det er nettopp fordi vi tror på verdighet at vi føler lidelse. Og at derfor er det akkurat vår lidelse som er nøkkelen og et hardt, fast frø.

Da jeg leste en kritisk biografi om Lindgren, oversatt til koreansk, kom jeg over et avsnitt som handlet om at hun alltid var spesielt følsom overfor nyheter om krig og terror som hadde brutt ut omkring i verden, og at det oppriktig voldte henne smerte. For meg selv gjettet jeg at smerten, som ligger som en overtone gjennom Brødrene Løvehjerte, sprang ut av hennes kjærlighet for mennesker. Kanskje berørte de hverandre et øyeblikk — den ubestemmelige kjærligheten og smerten jeg bar på i hemmelighet som tolvåring, og hennes kjærlighet og smerte som nådde meg fra en fjern tid og et fjernt sted. Slik møtes kanskje vi også gjennom denne nesten umulige metoden. Kanskje er det uutslettelige spor etter en slik opplevelse, som med en sviende hete skjærer seg inn i hjertet vårt, i halsen og i øynene som fylles av tårer.

Om jeg får lov, vil jeg gjerne avslutte fortellingen min med dette avsnittet fra Lindgrens vakre bok.

Vi lå i gresset nede ved elva, og en slik morgen var det vanskelig å tro at Tengil eller noe annet ondt var til. Helt stille var det, bare fred. Vannet skvulpet litt mot steinene under broen, det var alt vi hørte. Det var deilig å ligge der på ryggen og ikke se noe heller, bare små, hvite skyer oppe på himmelen. Der kunne vi ligge og ha det fint og synge litt for oss selv og ikke bry oss om noen ting.

Og så begynte Jonatan å snakke om Tengil! (…)

«Kavring, du kommer til å bli alene i Ryttergården en liten stund. For jeg må dra av sted til Klungerdalen.»

At han kunne si noe så nifst! Han trodde da ikke jeg ville bli igjen i Ryttergården et eneste minutt uten ham? Tenkte han å styrte seg bent i gapet på Tengil, så ville jeg jammen være med, og det sa jeg til ham.

Da skottet han så underlig bort på meg, og sa: «Kavring, jeg har en eneste bror, og ham vil jeg verge mot alt ondt. Du kan da ikke forlange at jeg skal ta deg med når jeg trenger alle mine krefter til noe annet? Noe som er virkelig farlig?»

Det hjalp ikke hva han sa. Jeg var lei meg og sint så det kokte i meg, og jeg skrek til ham: «Og du, du kan da ikke forlange at jeg skal sitte alene igjen i Ryttergården og vente på deg når du kanskje aldri kommer tilbake?»

(…)

«Din vesle tosk, du skjønner vel at jeg kommer tilbake», sa han. Det var om kvelden da vi satt og varmet oss ved bålet på kjøkkenet vårt. Kvelden før han skulle dra av sted.

Jeg var ikke sint lenger, bare lei meg, og Jonatan skjønte det. Han var så snill mot meg. Han ga meg nybakt brød med smør og honning på og fortalte eventyr og historier for meg, men jeg orket ikke høre på dem. Jeg tenkte på eventyret om Tengil. Det var nok det nifseste av alle eventyr, begynte jeg å tro. Jeg spurte Jonatan om han virkelig måtte gi seg ut på noe så farlig. Han kunne jo like gjerne sitte hjemme ved peisvarmen i Ryttergården og ha det bra. Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.

«Hvorfor må du?» spurte jeg.

«For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort», sa Jonatan.

(…)

Det var sene kvelden nå. Varmen sloknet på peisen, det ble natt.

Og det ble dag. Og jeg sto ved grinda og så Jonatan ri sin vei og bli borte i skodda, ja, det lå skodde over Kirsebærdalen den morgenen. Og tro meg, det var som om hjertet skulle briste, å stå der og se skodda ta ham. Se at den visket ham ut så han ble borte.






–––

Han Kang (f. 1970) er en sørkoreansk forfatter. I 2016 ble hun tildelt Man Booker-prisen for romanen The Vegetarian. Hennes roman Levende og døde ble utgitt på norsk (Pax forlag) i 2017.
Teksten på denne siden er en bearbeidet versjon av foredraget Han Kang holdt på Litteraturhuset 3. februar 2017. Foredraget inngår i serien «Litterære ledestjerner,» der utvalgte forfattere snakker om et forfatterskap de setter høyt. Oversatt til norsk av Vivian Evelina Øverås.

10.oktober 2024 Ble Han Kang tildelt Nobels Litteraturpris!

Sitatene er hentet fra Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte, Cappelen Damm (2013) [1974], og Han Kang: Levende og døde, Pax (2017).